Essay Om 22 Juli Kommisjonen

«Politiaksjonen Utøya»: en tekstanalyse

Om oppgaven

Kort fortalt anså kommisjonen det som sin oppgave «å gi svar på tre nøkkelspørsmål:

Hva skjedde 22/7? Hvorfor skjedde det? Og mer fundamentalt: Hvordan kunne vårt samfunn la dette skje?» (NOU 2012: 13). Fokuset var «å kartlegge fakta knyttet til 22/7» og «å klargjøre formelle roller og ansvar, ressurser og kapasiteter, kompetanse og holdninger, samt de ulike organisasjonenes evne til læring og til å nyttiggjøre seg sine ressurser på en effektiv måte» (NOU 2012: 39). Her gis et inntrykk av at disse temaene har et entydlig innhold. Hva innholdet er finner en ut gjennom «klargjøring» og «ved å kartlegge fakta».

Samtidig er kommisjonen tydelig på at å vurdere kriserespons er heftet med betydelige utfordringer fordi kriser «kjennetegnes av uforutsigbarhet. At det begås feilvurderinger og handlinger som viser seg (…) å være uheldige, er [derfor] uunngåelig. Eksisterende planer og erfaring vil aldri fullt dekke en situasjon» (ibid:14). Hovedutfordringen er å unngå at «synet bli[r] for farget av kunnskapen om hva som faktisk ble utfallet». Faren for det unngår en ved å «søke å rekonstruere både situasjonen og informasjonstilfanget slik dette framsto for dem som var involvert (…) vår ambisjon har vært å forsøke å sette oss inn i hvilken usikkerhet de involverte sto overfor da de foretok sine beslutninger. Hva visste de? Hvilke muligheter hadde de der og da?» (ibid). Her argumenterer kommisjonen tydelig for viktigheten av å ta utgangspunkt i usikkerheten som rådet og de involverte aktørers situasjonsbilde. Det gjelder å «rekonstruere (…) situasjonen og informasjonstilfanget». Samtidig, kan en også argumentere for at en her ser konturene av homo economicus-perspektivet. En skal undersøke hva de visste, og hvilke muligheter (handlingsalternativer) de hadde – slike formuleringer er frie for den grunnleggende usikkerheten, og motstridende informasjon og opplysninger, som kjennetegner ekstraordinære hendelser.

I andre deler av rapporten synes kommisjonen å legge til grunn en ganske enkel kontrafaktisk forståelse av kausalitet og at det kan ha klargjørende funksjon for analyser av kriserespons, «[Vi har] ikke vært redde for å spørre: Ville utfallet ha blitt vesentlig annerledes under marginalt endrede forutsetninger? Dette spørsmålet kaster lys over hvor mye av resultatet som kan tilskrives tilfeldigheter, hell og uhell, og dermed robustheten i samfunnets systemer og i beslutningene som ble fattet» (ibid:14). Sagt på en annen måte; det er mulig å rekonstruere hendelsene og mulige alternative scenarioer som ville ha funnet sted dersom noen av forutsetningene var noe annerledes,’hvis ikke-A, så ikke-B’.

Oppsummert kan en si at kommisjonen veksler mellom å fokusere på usikkerheten som rådet og utfordringer knyttet til dette, og behovet for en klar og tydelig fremstilling av hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Denne dobbeltheten illustreres godt i følgende avsnitt når kommisjonen snakker om ansvar og organisering «[H]åndteringen av en krise [kan ikke] bygge på improvisasjon, men krever langsiktighet, planlegging og øvelse. Kriser er i tillegg unike, og krever tilpasning» (ibid:66). Altså, en kan forberede seg på kriser gjennom planlegging og øvelser. Krise forstås med andre ord som en kalkulerbar størrelse og er håndterbar om en har gjort tilstrekkelige forberedelser. En må derfor ikke bygge på improvisasjon. Samtidig påpeker kommisjonen at planverket krever tilpasning til den enkelte krise fordi kriser er unike. Ut i fra et slikt resonnement er krise som fenomen ikke en kalkulerbar størrelse. Derfor kan en aldri være fullt forberedt på en krise.

I de neste underkapitlene analyseres kommisjonsrapportens kapittel 7 «Politiaksjonen Utøya».

Utgangspunkt: fullt informerte aktører

Formålet med analysen «Politiaksjon Utøya» (kap. 7) er å «gå nærmere inn på de kritiske valgene som ble gjort, og beskrive hvilken betydning de fikk for utfallet av politiaksjonen. Hva skjedde, og hvorfor ble disse valgene gjort?» (ibid:110). Etter kommisjonens oppfatning kan den altså beskrive hvilken betydning de ulike beslutningene og valgene fikk underveis i hendelsesforløpet.

Kommisjonens analyser bygger på et svært rikt datamateriale13Blant annet et stort antall intervjuer, politidokumenter, GPS-data, teletrafikk, lydlogger, videoopptak og fotografier. som muliggjør høyt presisjonsnivå i beskrivelsene av hva som skjedde når og hvor, og hvor ressurser befant seg i forhold til hverandre på ulike tidspunkt. Fra dette slutter kommisjonen at den kan «påvise hvilket handlingsrom politiet hadde i sann tid» (ibid). Slutningen legger implisitt til grunn en idé om den fullt opplyste aktør i tråd med homo economicus-perspektivet. Ved hjelp av en detaljert analyse av hendelsesforløpet kan en påvise hva som var potensielle handlingsalternativ, forutsatt at aktørene hadde samme informasjonen, det vil si full oversikt. Kommisjonen skriver videre:

Framstillingen går tett inn på enkeltpersoner. Dette er nødvendig for å kunne belyse hvordan handlingsrommet ble utnyttet. Kommisjonen finner imidlertid grunn til å understreke at det ikke kan forventes at en ekstraordinær hendelse som denne lar seg håndtere uten feilbeslutninger (ibid).

Poenget med at kommisjonen kan påvise handlingsrommet gjentas her på individnivå uten å problematiseres eller diskuteres, i tråd med forutsetningen om aktører med full informasjon. Videre kan det synes som om beslutninger tatt av enkeltindivider som ikke fullt ut utnyttet det «handlingsrommet» som var i situasjonen, forutsatt full oversikt, per definisjon er gale beslutninger. En mindre kritisk tolkning av siste setning i sitatet er at kommisjonen påpeker at det er menneskelig å gjøre feil – punktum.

Før beskrivelsen og analysen av politiaksjonen Utøya gir kommisjonsrapporten en beskrivelse av Nordre Buskerud politidistrikts (NBPD) organisering og ressurser. Det vises blant annet til at distriktet har en presset økonomi, et planverk som i liten grad er tilpasset lokale behov og utfordringer knyttet til å få gjennomført trening og øvelser, blant annet på grunn av økonomi-situasjonen (NOU 2012: 110–112). Deretter beskrives politiets mobilisering av egne ressurser.

Rask mobilisering

Som vist innledningsvis konkluderte kommisjonen med at politiet kunne aksjonert raskere. Et naturlig spørsmål å stille er derfor hva var det som gikk for sakte, og hva er vurderingsgrunnlaget for kommisjonens konklusjon om at politiaksjonen gikk for sakte?

En gjennomgang av kommisjonens analyse viser at den gjennomgående omtaler politiets mobilisering av egne ressurser til aksjon mot Utøya som rask og effektiv. Det gjelder både NBPD, Søndre Buskerud politidistrikt (SBPD) og Beredskapstroppen (BT). Følgende sitater beskriver NBPD sin mobilisering:

Ytterligere to patruljer rykket raskt ut (s. 28).

Kommisjonens gjennomgang av politiaksjonen på Utøya viser at politiet raskt mobiliserte en stor aksjonsstyrke til landsiden ved Utøya (s. 110).

I lys av den styrken som var disponibel da første melding kom, klarte altså politidistriktet relativt raskt å mobilisere en slagkraftig aksjonsstyrke (s. 116).

NBPD rykket raskt ut med mannskaper som utgjorde en slagkraftig aksjonsstyrke (s. 121).

Mobiliseringen av BT ble også beskrevet som rask, hvilket begrunnes med at BTs biler, til tross for at de er vesentlig tyngre enn ordinære politibiler «tok igjen og passerte ambulanser under utrykning» (ibid: 116).

SBPD mottok meldinger om skyting på Utøya omtrent samtidig som NBPD og OPD. Operasjonslederen visste om den lave bemanningen på operasjonssentralen på NBPD og «besluttet derfor, uten anmodning, å sende bistand oppover til nabodistriktet» (ibid: 117).

Oppsummert er kommisjonens konklusjon at mobiliseringen av ressurser var rask fra politiets side. Kun i et par enkelttilfeller gis det begrunnelser for hvorfor mobiliseringen oppfattes som rask. Her må det legges til at å understøtte den type vurderinger er en vanskelig empirisk øvelse. Etter det jeg er kjent med finnes ikke tilgjengelig statistikk på «normal» responstid for lignende distanser. Men analysen som ligger til grunn for konklusjonen virker noe inkonsistent. Flere av politienhetene fra NBPD ble de facto noe forsinket i utrykningen.14Den andre politipatruljen ble forsinket fordi den måtte fylle gasstanken og pongtongen på politiets båt (s. 115). Den tredje politipatruljen ble forsinket fordi de ikke kunne starte politibilen, og derfor måtte bytte til en annen bil (s. 116). Den fjerde politipatruljen sendt fra politistasjonen hadde også problemer med å starte politibilen og ble tvunget til å bruke startkabler for å få den til å starte (Nordre Buskerud Politidistrikt 2011: 42).

Mobiliseringen av ressursene var rask, ifølge kommisjonen, så hva var det som forsinket og svekket gjennomføringen? Svaret er todelt, ifølge kommisjonen. Det handler om systemet og om menneskene i systemet. På systemnivå peker kommisjonen særlig på de tekniske systemenes: «manglende felles sambandsplattform, manglende direktelinjer mellom operasjonssentralene og manglende system for skriftlig deling av informasjon på taktisk og operativt nivå» (ibid: 113), samt at «sende- og mottakerforholdene i området [på politisambandet] er dårlige» (ibid: 140). Kommisjonens fremstilling av politiets utrykning viser tydelig hvordan de tekniske systemene fungerte som direkte hindre for effektivt samvirke mellom politidistriktene og mellom ledernivåene.

Hovedfaktorene som trekkes frem på individnivå er: responsen til den første politipatruljen som ankom Utøya landsiden, endringen av oppmøtested, og mangelfull ledelse og koordinering av ressurser. Ut i fra kommisjonens perspektiv er alle tre momentene eksempler på individer som ikke evnet å utnytte det handlingsrommet som lå i situasjonen. I det følgende analyseres kommisjonens vurderinger av disse tre momentene.

Den første politipatruljen

Den første politipatruljen (P-3015Nummereringen tilsvarer nummereringen brukt i NBPDs evaluering og kommisjonsrapporten. ) vies særskilt oppmerksomhet av kommisjonen «fordi aksjon fra denne patruljens side etter omstendighetene kunne ha ført til at politiet ankom til øya tidligere» (ibid: 128). Kommisjonen viser også til to spørsmål som er «blitt reist fra flere hold» i etterkant: «gjorde [P-30] nok for å komme seg over til øya[?]», og «var [det] båter tilgjengelig til dette formål[et?]» (ibid). Her legges det opp til vurdering ved hjelp av kontrafaktisk analyse – hva ville skjedd dersom den første politipatruljen hadde agert annerledes? Videre har kommisjonens analyse et klart formål på dette punkt, å vurdere om P-30 handlet riktig.

Kommisjonens analytiske utgangspunkt er politiets handleplikt. Plikten kommer ikke til uttrykk i noen generell bestemmelse, men er fastsatt eller forutsatt i flere lover og instrukser. I generell form beskriver kommisjonen handlingsplikten som «at politiet har plikt til å handle for å avverge eller begrense fare eller skade på de interesser og verdier politiet skal beskytte» (ibid). Den selvstendige handleplikten gjelder også der «tjenestemannen inngår i en aksjon [og] står under direkte kommando». Utgangspunktet er at «de ordrer som er gitt [skal] utføres», men «[u]nder gitte omstendigheter kan handleplikten utløse krav om selvstendig inngripen fra tjenestemannens side utover det ordren måtte påby» [ibid: 129]. Spørsmålet å ta stilling til for kommisjonen er derfor om omstendighetene i situasjonen på Utøya «utløste krav om selvstendig inngripen» fra de to politibetjentene i P-30.

I beskrivelsen av P-30 sin utrykning bemerkes at den fikk ordre om «å observere mot øya». Underveis fikk den «melding fra operasjonssentralen om at OPD var varslet, at helikopter var på vei og «muligens Delta» (…) at P-31 satte ut båt, og (…) at brannvesenet var på vei i båt» (NOU 2012: 130). Kommisjonen skriver at, etter det den har brakt på det rene, var det ingen båtaktivitet i farvannet da P-30 ankom bryggen kl 17.52. Men det var fri sikt fra kaianlegget til Utvika camping hvor det lå «flere båter som var synlige fra patruljens posisjon», men «[p]atruljen utviste ingen aktivitet for å skaffe seg tilgang til disse båtene» (ibid). Avstanden mellom kaianlegget og Utvika camping er, ifølge kommisjonen, 460 m i luftlinje og 1,3 km langs veien. På grunn av fri sikt ut mot øya var P-30 redd for å bli beskutt og søkte tilflukt bak en container på brygga. Fem minutter etter ankomst meldte P-30 på samband om en robåt som kom mot dem, og flere personer som svømte fra Utøya mot fastlandet. Aksjonslederen, P-30s nærmeste overordnede, ga P-30 to ordrer, som i kommisjonsrapporten gjengis som: «ta imot båten, dere får ikke gjort noe annet», og «jobb med å skaffe båter til «Delta» [Beredskapstroppen]», om nødvendig skulle de rekvirere sivile båter (ibid: 131).

En av politibetjentene (P-30 A) forflyttet seg så til en gård 180 m sør for kaianlegget i luftlinje for å ta imot den observerte robåten, mens den andre politibetjenten (P-30 B) ble værende ved kaianlegget. Kommisjonen anslår arbeidet med å ta imot robåten til å være ferdig cirka kl. 18.10. Fra kl. 18.15 begynte P-30 A, ifølge kommisjonen, å sende båter mot Storøya (det nye oppmøtestedet) for å bistå BT. P-30 B forble i området ved Utøya brygge landsiden. Fra cirka kl. 18.05 stod han ved hovedveien for å ta imot BT (P-30 B var da ikke klar over at oppmøtested var endret), samt stoppe trafikken slik at BT kunne rykke raskere fram.

Kommisjonens vurdering starter med å stille spørsmål ved «om det var korrekt å sende P-30 ut med ordre om å observere framfor å aksjonere» fordi når skyting av mennesker pågår «må ordren som gis, være at første enhet framme gjør alt som står i dens makt for å stoppe dette, med mindre det framstår som åpenbart utjenlig» (ibid: 132). Ordren om å observere ble gitt to ganger, først av fungerende innsatsleder før utrykning, senere av aksjonsleder. Førstnevnte ordre kunne, etter kommisjonens vurdering «vært mer fyllestgjørende med tanke på behovet for øyeblikkelig aksjon», mens sistnevnte «betegnes som forsvarlig» (ibid: 132). Disse vurderingene gjør kommisjonen uten noen ytterligere begrunnelse.

Dernest vurderer kommisjonen, med utgangspunkt i politiets «skyting pågår»-retningslinjer, om P-30 kunne aksjonert direkte på egen hånd. Den vektlegger at retningslinjene «framhever at observasjon: «(…) må nedprioriteres til fordel for direkte forsøk på å pågripe gjerningsmannen”» (ibid: 133). Kommisjonen legger til grunn at P-30 hadde følgende situasjonsbilde: i) skyting pågår på øya og ungdommene er i livsfare, ii) én gjerningsmann, iii) P-30 vet ikke at de er del av en aksjonsplan, iv) uvisst hvor langt øvrige politistyrker er kommet i utrykningen, v) politibåt, brannbåt og helikopter fra Oslo er på vei, vi) fått ordre om å observere, samt ta imot observert robåt. Forenklet kan en si at momentene i)-iv) etterlater et inntrykk av at P-30 burde foretatt seg noe på egen hånd, mens v) og vi) peker i motsatt retning. Kommisjonen er klar i sin vurdering: «ut fra den selvstendige handleplikten og retningslinjene (…) skulle [P-30] forsøkt å skaffe seg båt for å gå til øyeblikkelig aksjon selv (…) [men ikke] uten at det først var blitt forsøkt klarert med aksjonsleder» (ibid: 133).16I Myhrer (2015) framgår det at noen av kommisjonsmedlemmene i samtaler med forfatteren skal ha fremholdt at de ikke mener P-30 nødvendigvis skulle aksjonert på egen hånd, men at P-30 først og fremst kritiseres for ikke å ha skaffet båter som kunne vært tilgjengelige for Beredskapstroppen (s. 64). Min vurdering tar utgangspunkt i den faktiske teksten og den levner etter min oppfatning lite rom for tvil.

Her spores en tankegang i tråd med homo economicus-perspektivet. Med henvisning til «skyting pågår»-instruksen skal preferansen til P-30 være å pågripe gjerningsmannen. Kommisjonen bruker politiets handlingsplikt og «skyting pågår»-retningslinjene som vurderingskriterium og legger til grunn at disse har et entydig meningsinnhold. Spørsmålet kommisjonen skal ta stilling til er derfor om P-30 handlet i samsvar med disse bestemmelsene, og den konkluderer med at P-30 ikke gjorde det.

Endring av oppmøtested

Endringen av oppmøtested fra Utøya landsiden til Storøya var en av de beslutningene som ble mest diskutert og kritisert i kjølvannet av «22/7». Forskjellen i avstand til Utøya fra de to stedene er om lag 3 km i favør Utøya landsiden.

Kommisjonen gir en detaljert beskrivelse av hvordan endringen skjedde. Kort fortalt skjedde det ved en misforståelse under en telefonsamtale mellom en tjenestemann fra BT og den lokale operasjonssentralen. En operatør fra NBPD spør om BT kjører «… ned til kaia», hvorpå BT spør tilbake om det blir «…kaia ut mot golfbanen». Operatøren oppfatter det som en beslutning og henvender seg til sin operasjonsleder og sier: «Det er [NN], det blir kaia ned mot golfbanen.». Operasjonslederen «godtok dette uten videre og endret dermed oppmøtestedet» (ibid: 127).

Kommisjonen er også klar på hvorfor misforståelsen skjedde – «[Den] skjedde på sviktende grunnlag». Videre mener Kommisjonen: «hans [operasjonslederens] uvitenhet i det vesentligste kan tilskrives den manglende situasjonsrapporteringen mellom ham og avtroppende da han tok over som operasjonsleder, samt manglende loggføring, som gjorde at han ikke hadde oversikt over status i politiets aksjon». Men det var ikke menneskelig svikt alene, kommisjonen viser også til forhold ved situasjonskonteksten («hektiske arbeidssituasjonen på operasjonssentralen») og systemet («mangelfulle tekniske kommunikasjonsløsninger») som «var medvirkende til at dette kunne skje». En felles kommunikasjonsplattform «ville ha minsket risikoen for slike feil vesentlig». Når det gjelder hva som sviktet, kan feilen tilskrives ett enkeltindivid, men i forklaringen av hvorfor svikten skjedde trekker kommisjonen inn egenskaper ved situasjonskonteksten og systemet som supplerende forklaringsfaktorer.

I sin gjennomgang av omstendighetene omkring endringen av oppmøtested vil kommisjonen også si noe om «hvilke konsekvenser den fikk» (ibid:127), samtidig påpeker den at det er det «vanskelig å si noe om» (ibid: 128). Likevel:

«vil imidlertid [kommisjonen] peke på at to patruljer fra BT var nær det opprinnelige oppmøtestedet da endringen skjedde. Samtidig var båter umiddelbart tilgjengelig ved Lien gård, som ligger like i nærheten, og kort tid etterpå opererte båtene som senere ble aksjonsbåter, i farvannet utenfor» (ibid: 128).

Her ser vi et tydelig eksempel på at kommisjonen gjør kontrafaktiske vurderinger med utgangspunkt i en fullt informert aktør. BT var ikke kjent i området og visste derfor ingenting om Lien gård, eller om båtsituasjonen i området. Videre gjør kommisjonen det den selv advarte mot, og lar analysen bli «for farget av kunnskapen om hva som faktisk ble utfallet». Ingen kunne på daværende tidspunkt vite at båter som lå like i nærheten senere skulle fungere som aksjonsbåter. Hadde BT, som kom i full utrykning og med svært begrenset lokalkunnskap, blitt stoppet ved Utøya landsiden, er det uvisst hva som videre hadde skjedd. Her skal det legges til at kommisjonen også bemerker at endringen av oppmøtested i seg selv ikke fikk «noen negativ innvirkning på lokal aksjonsleders opprinnelige plan» (ibid: 128).

Ressursene som ikke fant hverandre

Sitatet «[Politi]Ressursene som ikke fant hverandre» (ibid: 134) i kommisjonsrapporten er blitt mye sitert i ettertid. I kommisjonsrapporten henviser formuleringen til kommisjonens vurdering om at «politiet ikke evnet å sikre seg gripbare båtressurser og koordinere egne mannskaper godt nok» (ibid). Dette skyldes flere forhold, ifølge kommisjonen, særlig fremheves «fravær[et] av felles kommunikasjonsplattform og mangelfullt politiarbeid». Påstanden underbygges med fem eksempler fra politiaksjonen som drøftes i det følgende.

De tre første eksemplene kan etter kommisjonens fremstilling klassifiseres som: eksempler på at politiet ikke benyttet seg av «egnet aksjonsbåt» som de ble tilbudt på nødmelding. Eksemplene gjelder fergen «MS Thorbjørn» som, ifølge kommisjonen, hadde «kvaliteter som gjorde den godt egnet til aksjonsbåt» (ibid: 134). Dette fortelles før beskrivelsene av politiets håndtering av nødmeldingene som kom fra personer om bord på «MS Thorbjørn». Her ser vi et tydelig eksempel på en retrospektiv fremstilling. Sett i etterkant er det lett å se hvilken relevans fergen kunne hatt, men operatørene som mottok anropene var ikke klar over at de som ringte inn, ringte fra en ferge – og at den var godt egnet som aksjonsbåt. Videre, det første eksempelet er egentlig ikke et eksempel, fordi «samtalen ikke la til rette for informasjonsinnhenting fra politiets side». Det fremstår derfor som uklart hvorfor kommisjonen nevner det i denne sammenhengen. En kritisk tolkning er at det tas med for å styrke kommisjonens narrativ.

Det andre eksempelet er en nødmelding hvor innringer melder om at Utøya var under angrep og at vedkommende var i båt. Politiet ga beskjed om at de måtte komme seg i sikkerhet, men «uten å klarlegge hvilken båt de [innringerne] befant seg i» (ibid: 134). Sett i retrospektiv virker dette svært uheldig. Både når vi vet problemene politiet fikk med egne båtressurser og tatt i betraktning at innringeren satt i en båt som var «godt egnet til aksjonsbåt». Men ingen ting av dette visste politiet da det mottok nødmeldingen. Det tredje eksempelet er en nødsamtale som «av tekniske grunner» ble satt til SBPD. Operatøren noterte innringers nummer for å videreformidle informasjonen til NBPD. Det skjedde aldri fordi det var umulig å komme gjennom til NBPD.

Det fjerde eksempelet er en av BTs enheter som på leting etter oppmøtestedet (BT var ikke lokalkjent) kjørte inn på Utvika camping. På campingplassen var det et kaianlegg og mange operative båter som senere ble tatt i bruk av både sivile og politiet. Dette var ukjent for BT. Kaianlegget er heller ikke synlig fra innkjørselen, i det hele tatt er det svært begrenset utsikt mot Tyrifjorden fra innkjørselsområdet. Kommisjonen redegjør for disse momentene, men gir ingen nærmere eksplisitt vurdering av dette.

Omtrent samtidig som BT-enheten er på Utvika camping mottar operasjonssentralen på NBPD melding fra en privatperson på campingen om at han har båt til disposisjon, om politiet trengte det. Informasjonen ble ikke videreformidlet på sambandet av operatøren, men privatpersonens telefonnummer ble notert. Igjen bemerker kommisjonen hvilke politiressurser som «befant seg i umiddelbar nærhet» og «eventuelt [kunne] ha respondert» (ibid: 136) da meldingen ble mottatt. Politiressursene det refereres til er BTs biler som var i full utrykning i retning avtalt oppmøtested. På daværende tidspunkt visste de ikke om båtutfordringen som ventet dem på Storøya, og de visste ikke i detalj hvor de selv befant seg eller hvor Utvika camping lå i forhold til Utøya. Derfor er det grunn til å stille spørsmål ved kommisjonens slutning om at politiressursene som befant seg i nærheten ville stanset sin utrykning for å lokalisere en båt de ikke visste hvor befant seg, og som de på daværende tidspunkt ikke med sikkerhet visste at de kunne trenge.

Det siste eksempelet som trekkes frem er P-30 A som hadde tilgang på båter da vedkommende var på Lien gård fra cirka kl. 18.05 uten å tilkjennegi det på sambandet. Ifølge kommisjonens beregninger var operasjonen med å ta imot robåten på vei mot land avsluttet cirka kl. 18.10, mens P-30 A begynte å sende båter i retning BT fra cirka kl. 18.15, ifølge kommisjonen.

Alle de fire første eksemplene bygger delvis på informasjon som de respektive aktørene ikke hadde kunnskap om (forutsetter fullt informerte aktører) og informasjon som i ettertid fremstår som viktig. Om analysen ikke bygget på disse forutsetningene, ville fire av de fem eksemplene falt bort. Da ville konklusjonen «politiet evnet [ikke] å sikre seg gripbare båtressurser og koordinere egne mannskaper godt nok» vært underbygget av et eksempel, at én politibetjent ikke informerte om båter i sitt nærvær via samband, og at vedkommende kunne begynt fem minutter tidligere med å sende båter i retning BT.

Aamnes, Frida, 2014. .

Aftenposten, , 2013. .

Andersson, Mette, 2012. “The debate about multicultural Norway before and after 22 July 2011”, Identities, 19 (4): 418-427.

Bangstad, Sindre, 2011. “Islamofobi, rasisme og religionskritikk” [Islamophobia, racism and criticism of religion], Kirke og kultur, 4: 247-259.

Bangstad, Sindre, 2014. Anders Breivik and the Rise of Islamophobia (London, Zed).

Bauman, Zygmunt, 1999. Globalization—The Human Consequences (New York, Columbia University Press).

Bauman, Zygmunt, 2000. Liquid Modernity (Cambridge, Polity).

Boltanski, Luc and Thévenot, Laurent, 2006 [1991]. On Justification: Economies of Worth, trans. Catherine Porter (Princeton, Princeton University Press).

Borchgrevink, Aage S., 2012. En norsk tragedie: Anders Behring Breivik og veiene til Utøya [A Norwegian tragedy: Anders Behring Breivik and the roads to Utøya] (Oslo, Gyldendal).

Douglas, Mary, 1992. Risk and Blame: Essays in Cultural Theory (London, Routledge).

Dworkin, Ronald, 2000. Sovereign Virtue: The Theory and Practice of Equality (Cambridge, Harvard University Press).

Eide, Elisabeth, Kjølstad, Maria and Naper, Anja, 2013. “After the 22 July Terror in Norway: Media Debates on Freedom of Expression and Multiculturalism”, Nordic Journal of Migration Research, 3 (4): 187-196.

Eriksen, Thomas Hylland, 2011. “A Darker Shade of Pale: Cultural Intimacy in an Age of Terrorism, Anthropology Today, 27 (5): 1-2.

Eriksen, Thomas Hylland, in press. .

Evans-Pritchard, Edward E., 1983 [1937]. Witchcraft, Magic and Oracles among the Azande, Gillies Eva, ed. (Oxford, Oxford University Press).

Fukuyama, Francis, 1995. Trust: The Social Virtues and the Creation of Prosperity (London, Penguin).

Gellner, Ernest, 1988. “Trust, Cohesion, and the Social Order”, inDiego, Gambetta, ed., Trust: Making and Breaking Cooperative Relations (Oxford, Blackwell: 142-157).

Giddens, Anthony, 1990. The Consequences of Modernity (Cambridge, Polity).

Goodhart, David, 2004. “Too Diverse?” Prospect, 95: 30-37.

Gullestad, Marianne, 2006. Plausible Prejudice: Everyday Experiences and Social Images of Nation, Culture and Race (Oslo, Universitetsforlaget).

Hervik, Peter and Meret, Susi, 2013. “Erostratus Unbound: Norway’s 22/7 Converging Frames of War”, Nordic Journal of Migration Research, 3 (4): 179-186.

IMDI, 2012. http://www.imdi.no/Documents/Rapporter/Integreringsbarometeret_2012.pdf.

Kohn, Marek, 2008. Trust: Self-Interest and the Common Good (Oxford, Oxford University Press).

Kymlicka, Will, 1988. “Liberalism and communitarianism”, Canadian Journal of Philosophy, 18 (2): 181-204.

Luhmann, Niklas, 1979. Trust and Power: Two Works by Niklas Luhmann (Chichester, Wiley).

Luhmann, Niklas, 1988. “Familiarity, Confidence, Trust: Problems and Alternatives”, in Gambetta Diego, ed., Trust: Making and Breaking Cooperative Relations (Oxford: Blackwell, 94-108).

MacIntyre, Alasdair, 1981. After Virtue (Bristol, Bristol Classical Press).

Misztal, Barbara A., 1996. Trust in Modern Societies (Cambridge, Polity).

Moene, Karl-Ove, 2013. Ulikhetens og likhetens likevekt [The Equilibrium of Inequality and Equality], Tidsskrift for velferdsforskning, 2: 96-106.

Möllering, Guido, 2001. “The Nature of Trust: From Georg Simmel to a Theory of Expectation, Interpretation and Suspension”, Sociology, 35 (2): 403-420.

Nadel, Siegfried, 1952. Witchcraft in Four African Societies: An Essay in Comparison, American Anthropologist, 54 (1): 18-29.

NORSTAT, 2011. http://www.nrk.no/norge/ser-pa-islam-som-en-trussel-1.7847186 on 15 July 2014.

NOU, 2012. .

Ridley, Matt, 1996. The Origins of Virtue (London, Viking).

Rothstein, Bo, 2000. Trust, Social Dilemmas, and Collective Memories: On the Rise and Decline of the Swedish Model, Journal of Theoretical Politics12: 477-499.

Rothstein, Bo and Uslaner, Eric M., 2005. “All for All: Equality, Corruption, and Social Trust, World Politics, 58: 41-72.

Shrady, Nicholas, 2009. The Last Day: Wrath, Ruin, and Reason in the Great Lisbon Earthquake of 1755 (London, Penguin).

Simmel, Georg, 1990 [1900]. The Philosophy of Money (London, Routledge).

Skirbekk, Helge and Grimen, Harald, eds., 2012. Tillit i Norge [Trust in Norway] (Oslo, Res Publica).

Standing, Guy, 2011. The Precariat: The New Dangerous Class (London, Bloomsbury Academic).

Strand, Nina, 2014. Partisekretærens ukjente 22. juli-historie. [The Party Secretary’s unknown 22 July story], Tidsskrift for norsk psykologforening, 51 (7): 546-558.

Strømmen, Øyvind, 2011. Det mørke nettet: Om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa [The Dark Web: On Right-Wing Extremism, Counterjihadism and Terror in Europe] (Oslo, Cappelen Damm).

Titley, Gavan, 2013. “They Called a War, and Someone Came: The communicative Politics of Breivik’s Ideoscape”, Nordic Journal of Migration Research, 3 (4): 216-224.

Uslaner, Eric M., 2004. Corruption, Inequality, and the Rule of Law (Cambridge, Cambridge University Press).

Ye’or, Bat, 2005. Eurabia: The Euro-Arab Axis (Cranbury, Fairleigh Dickinson University Press).

0 thoughts on “Essay Om 22 Juli Kommisjonen”

    -->

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *